Vet ikke helt om jeg kommer til å angre på dette innlegget eller ikke, men here it goes:
For litt over 8 år siden lå jeg i sengen min og så på tv, jeg ante fred og ingen fare da jeg plutselig falt flere hundre meter nedover, ihvertfall kjentes det sånn ut, jeg ble selvfølgelig livredd, brått satt jeg meg opp i sengen og ble kaldsvett og fikk skikkelig hjertebank. Jeg følte meg ør i hodet og ringte på legevakta, men jeg fikk bare beskjed om å slappe av, spise og ta det helt med ro. At dette skulle være starten på ett liv med så mye svimmelhet og diverse plager hadde jeg aldri sett for meg. Jeg ble sittende å sove i flere uker uten å finne ut av hva som feilte meg, det var utrolig skremmende, så hørte mamma gjennom mormor som igjen hadde hørt om ei venninne av ei venninne som hadde opplevd noe lignende, nemlig krystallsyken. Jeg fikk time hos en øre-nese-hals lege i byen og fikk time ganske raskt, han kikket meg litt i øret, så fikk jeg på meg noen rare og store briller og plutselig holdt han meg fast la meg raskt bakover på en benk og jeg fikk ett helvetes svimmelhetsanfall uten like, jeg ble livredd, heldigvis var mamman min med, men jeg trodde der og da at han skulle drepe meg, jeg ba, bannet og skrek om at han skulle slippe meg, men etter antageligvis bare noen sekunder roet det seg ned og jeg fikk sette meg opp, det var behandlingen sin det. skjelven og matt var timen over og plagene mine skulle være borte.
Så ble jeg gravid og ting gikk jo helt klart bedre til jeg begynte å bli svimmel igjen sånn midt uti svangerskapet, men som legen sa var det jo bare fordi jeg var gravid, så bare å slappe av og ta det med ro. Etter en hard fødsel med blodoverføring og ett helt nytt liv skulle igjen starte... men ikke nå heller var jeg kvitt svimmelheten. Jeg har jo funnet ut at det er utrolig mange måter å være svimmel på, og jeg tror jeg har vært igjenom de fleste, båtsvimmelhet, karusellsvimmelhet, det svartner uten at man besvimer osv... alle like ubehagelige. Det har skapt ufattelig mye engtelse, å ta seg av ett lite barn, være alene og ingen har kunnet fortelle meg at det ikke er noe farlig, hva det kan være eller hva jeg kan gjøre for å bli kvitt dette. Etter noen år med periodvis svimmelhet som gikk over til daglig svimmelhet ble det til slutt nok... jeg klarte ikke mer da svimmelhet, mageproblemer, hodepine og nakkesmerter tok over livet mitt. Jeg ble til slutt hørt av legen som har sendt meg til elverum, bergen, lillehammer, lillestrøm men ingen finner noenting - så da står det på det psykiske. Jeg har helt klart opparbeidet meg både angst og tristhet med så mye redsel for hva som vil skje med meg, hvorfor er jeg så dårlig? Hvorfor er det ingen som kan hjelpe meg?
Fra sengeliggende, nærmest krypende tilstand har jeg lirket meg opp fra bakkeplan og opp på stepmaskinen som skulle være så bra for meg, endret kostholdet som skulle være så bra for meg, gått til psykologen som skulle være så bra for meg, og jada for all del, jeg kommer meg gjennom hver eneste dag med liten eller stor grad av svimmelhet. Jeg sover ikke lenger 14-15 timer i døgnet, men vanlig 7-8, jeg klare å jobbe noen timer hver dag med svimmelhet og tankene i hodet om jeg orker alt annet som også står på planen hver dag. I dag gjør vi utrolig mye, jeg klarer å følge opp Vetle fint med mye utetid, middager laget fra bunnen av, lekser, kamerater og det hele, jeg får trent hver dag som jeg burde, jeg slapper av så godt jeg kan og legger meg i en karusell av svimmelhet hver kveld. Jeg prøver for alt det er verdt å holde motet oppe, lete etter løsninger og feil, prøve å gjøre en vanskelig hverdag så fin som jeg kan og vi koser oss utrolig mye tross alt, men det går antageligvis aldri mer en 10 minuttter uten at svimmelheten min er med meg, motarbeider alt jeg jobber for.
Er det ingen som kan hjelpe meg, hjelpe meg til å hjelpe meg selv?
Noen som er i samme båt som meg? eller karusell passer vel bedre her!
